Elefanten i lenker

Jeg elsket å gå på sirkus da jeg var liten, og det jeg likte best på sirkus, var dyrene. Jeg var aller mest opptatt av elefantene, og etter hvert oppdaget jeg at det var yndlingsdyret til barn flest.

Under forestillingen viste det gigantiske dyret fram sin ualminnelige vekt, størrelse og styrke… Men mellom forestillingene ble elefanten alltid tjoret fast til  en pæl i bakken med en lenke som var festet til det ene benet.

Men pælen var bare en liten treplugg som var banket noen få centimeter ned i bakken. Og selv om lenken var både tykk og solid, var det innlysende for meg at et dyr som hadde krefter til å riveopp et tre med foten, kunne løsrive seg fra pælen og rømme uten problemer. Det er fremdeles et mysterium for meg.
Hva er det som holder den fast da?
Hvorfor rømmer den ikke?
Da jeg var 5-6 år stolte jeg fremdeles på de voksnes visdom. Så jeg spurte en lærer, en far og en onkel om mysteriet med elefanten. En av dem forklarte at elefanten ikke stakk av fordi den var temmet. Da stilte jeg det åpenbare sørsmålet: – Hvorfor lenker de den fast når den er temmet? Jeg kan ikke huske å ha fått noe vettug svar på det. Med tiden glemte jeg mysteriet med elefanten og pælen, og kom bare på når jeg traff andre som hadde stilt seg det samme spørsmålet en eller annen gang. For noen år siden oppdaget jeg til alt hell at noen hadde vært kloke nok til å finne svar på det.

Sirkuselefanten rømmer ikke fordi den har vært lenket til en lignende pæl helt fra den var veldig liten.

Jeg lukket øynene og forestilte meg den nyfødte, forsvarløse elefanten lenket fast til pælen. Jeg er sikker på at den lille elefanten skjøv, dro og svettet for å komme seg løs i begynnelsen. Men det gikk ikke, hvor mye den enn ansttrengte seg, for pælen var alt for solid for den. Jeg forestilte meg at den sovnet utslitt og prøvde igjen neste dag, og den neste, og den neste… Helt til elefanten en dag, en forferdelig dag i dens liv, innfant seg med sin egen maktesløshet og overga seg til sjebnen. Den gigantiske og mektige elefanten som vi ser på sirkus, stikker ikke av fordi det stakkars dyret tror at det ikke klarer det. Maktesløsheten den følte rett etter at den ble født har blitt seg fast i minnet.

Og det verste er den ikke har stilt spørsmål ved erindringen. Den forsøkte aldri å sette sin styrke på prøve igjen.

—————-

Slik er det Demián. Alle har litt av sirkuselefanten i seg: Vi er lenket til hundrevis av pæler som fratar oss frihet på vår vei gjennom livet. Vi tenker at alltid at – vi ikke klarer – en rekke ting, simpelheten fordi vi forsøkte det uten å klare det uten å klare det  en gang for lenge siden, da vi var små. Da gjorde vi det samme som elefanten, og lot følgende beskjed bite seg fast i minnet: Jeg klarer det ikke, jeg klarer det ikke, og kommer ikke til å klare det. Vi har vokst opp med vi gav oss selv den gangen, og derfor har vi aldri forsøkt å frigjøre oss fra pælen igjen og tenker:

Jeg klarer det ikke og kommer aldri til å klare det.

Jorge ble stille en lang stund. Så kom han bort til meg, satte seg på gulvet foran meg og fortsatte: Det er problemet ditt Demi. Alt du gjør er betinget av en Demián som ikke finnes lenger, en som ikke klarer det. Det eneste måten å finne ut om du klarer det på, er å forsøke på nytt av hele ditt hjerte… av hele ditt hjerte.

– Hentet fra boken 99 gullmynter av Jorge Bucay, som er om ungdommen Demián og hans samtaler med psykolog Jorge. Behandlingsmetoden består blant annet av en rekke fabler og historier, lik den om elefanten over.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s